Historien til laftet: fra Vitruvius til Raulandstua
Laft er å legge en stokk oppå en annen og hugge dem sammen i hjørnet. Så enkelt er det, og så enkelt har det vært i to tusen år. Dette er historien om hvordan en teknikk fra barskogene i øst ble den norske måten å bygge på, og hvorfor husene fra 1200-tallet fortsatt står.
Den første beskrivelsen: Vitruvius
Rundt år 25 før Kristus skrev den romerske arkitekten Vitruvius ti bøker om byggekunst, «De architectura». I den andre boka, der han sporer husets opprinnelse, beskriver han kolkerne ved Svartehavet, i dagens Georgia og Tyrkia. De hadde skog nok, skriver han, og la hele trestammer flatt på bakken, to og to, og så to på tvers over dem, hjørne over hjørne, til veggen var høy nok. Mellomrommene tettet de med flis og leire. Det Vitruvius beskriver, er et laftehus. Teknikken var altså gammel allerede da.
Barskogens hus: Novgorod
Laftets hjemland er de store barskogene i Øst-Europa og Russland, der furu og gran vokser rett og lang, og der vinteren krever tette vegger. I Novgorod, nordvest i Russland, har arkeologene gravd fram over tusen laftehus, datert år for år ved hjelp av årringer, fra 953 og fram til 1400-tallet. Laft er kjent i Russland fra rundt år 500. Derfra vandret teknikken vestover med handel og folk, til Finland, Sverige og Norge.
Laftet kommer til Norge
I vikingtida bodde nordmenn i langhus med bærende stolper, vegger av stav eller flettverk, og tak som hvilte på stolpene. Vi kjenner ingen norske laftehus fra før 1000-tallet. Men i løpet av middelalderen skjer det et skifte: stokkveggen overtar. På Bryggen i Bergen bygges handelshusene i laft fra slutten av 1100-tallet. På gårdene erstatter laftestua langhuset. Fra da av var laft den norske måten å bygge på, for stue, fjøs, stabbur, loft og eldhus, i sju hundre år.
Grunnen er enkel. Laft trenger bare én ting, tømmer, og det hadde vi. Verktøyet var øks og bile, som alle eide. Og veggen ble bærende i seg selv, så taket kunne hvile på den uten stolper inne i rommet. Det ga større rom, tettere hus og mindre arbeid.
De eldste husene
Det eldste daterte trehuset i Norge som ikke er en kirke, er Stålekleivloftet i Eidsborg i Telemark, bygd av tømmer felt i 1167. Det er et loft, et to-etasjes forrådshus, og det står fortsatt. Rundt om i landet finnes over to hundre laftebygg fra før reformasjonen i 1537, alle automatisk fredet, og de fleste i bruk.
Det mest kjente er Raulandstua fra gården Søre Rauland i Uvdal i Numedal. Den er dendrokronologisk datert til 1238, laftet i grovt rundtømmer, og har en runeinnskrift over døra: «Torgaut Fivil gjorde meg». Stua er en årestue, med åpent ildsted midt på golvet og ljore i taket, og har gitt navn til en hel laftetype, raulandslaft, der halsen i novet ligger midt i stokken. I 1895 ble den tatt ned, kjørt med slede til Kongsberg og med tog til Kristiania, og reist igjen på Norsk Folkemuseum. At et hus kan tas ned og settes opp igjen uten å ta skade, er i seg selv et bevis på hva laft er.
Novet gjennom tidene
Hjørneskjøten, novet, er det som skiller en laftetradisjon fra en annen, og det er den du daterer et gammelt hus etter. Det eldste norske novet er findalslaftet, der overhogget går helt inn til stokkens midte. Raulandslaftet kom i tillegg, og var vanlig før svartedauen. Senere kom barkenov og kverkenov, med en kloss som sikrer mot vridning, og på 1800-tallet sinklaft og kamlaft, uten utstikkende laftehoder, laget for hus som skulle kles med panel. Laftehodene forteller også: runde eller ovale i middelalderen, åttekantede på 1800-tallet.
Svartedauen og det som ble stående
I 1349 døde halve folket, og gårder ble lagt øde i generasjoner. Det er en av grunnene til at vi har så mange middelalderhus: det var ingen som trengte å bygge nytt, så de gamle ble stående. Og de tålte å stå. En laftevegg uten mennesker i hundre år er fortsatt en laftevegg.
Over Atlanteren
I 1638 grunnla svensker og finner kolonien Nye Sverige ved Delaware-elva i Amerika. De bygde slik de var vant til, i laft. Teknikken spredte seg vestover med nybyggerne, og to hundre år senere var tømmerhytta, «the log cabin», selve symbolet på den amerikanske grensen og den amerikanske drømmen. Presidenter ble valgt på å ha blitt født i en. Det var et nordisk laftehus de ble født i.
Kizhi
I 1714 reiste bøndene på øya Kizhi i Onega-sjøen i Russland en kirke med 22 kupler, 37 meter høy, laftet i furu. Forklarelseskirken i Kizhi Pogost er et av verdens høyeste trebygg og står på UNESCOs verdensarvliste. Veggene er laftet uten spiker. Taket, med sine titusener av ospespon, har spiker, men det er bare taket.
Panel, reisverk og dragestil
Fra rundt 1700 begynte byfolk å kle laftehusene med panel, først for pynt, så for å spare på tømmerkvaliteten bak. Fra midten av 1800-tallet kom reisverket, og på 1900-tallet bindingsverket, og laftet ble en metode for fjellbygder, setrer og hytter. Men det forsvant aldri. Dragestilens hoteller og villaer på 1890-tallet var laft på sitt mest overdådige, og hyttebyggingen gjennom hele 1900-tallet holdt håndverket i live.
I dag
De siste tiårene har laftet kommet tilbake, i hytter og i hus for folk som vil bo i noe som puster. Laftekursene rundt om i landet, på Hjerleid, i Valdres, på Lillehammer, og nå i Røyken, er grunnen til at det fortsatt finnes folk som kan hugge et nov. Det er ikke en museumskunst. Det er en måte å bygge et hus på som har vist seg å holde i åtte hundre år, og som du kan lære på en uke.